Township og pakke

Før jeg skriver noe som helt vil jeg takke Jonas og Emma og Trine for pakken jeg hentet ut på postkontoret ogår. Setter så stor pris på at dere har tatt dere bryet med å sende den ned hit! Ble alldeles overlykkelig! Kjempefint halsbånd og kortet ligger godt plantet under puta mi nå, you rock! <3

Dagene etter Cape Town gikk med til å sove, sole, spise litt og skrive rapport. I den rekkefølgen...men jeg har da fått gjort litt på rapporten :) Bedre enn ingenting tenker nå jeg! Igår hadde vi vår første dag på en Townshipskole og spenneingen var stor, ja omtrent like stor som forventningene kanskje? Vi hadde blitt fortalt at i Townshippen bodde de fattigste av de fattigste, flere barn var foreldreløse og skolene kunne være i noen kontainere på grunn av mangel av lokale. Det er jo ikke slik at jeg er glad for å at det finnes fattige mennesker, skulle jo helst ønske at alle hadde trygge hjem og med nok middler til å leve godt! Men vi ville jo gjerne se så mye som mulig under oppholdet vårt, så sånn ble det! Vi ble også advart eller kanskje mest i forberedelsens ånd at det kom til å lukte noe forferdelig, fordi i følge B.(en mann fra unversitetet) så vasket seg ikke fattig folk. Ja ja, tenkte vi. Vi vil jo veldig gjerne ha med oss denne opplevelsen, det setter perspektiv på ting.

Så vi la avgårde, kjørte bak en dame fra utdanningsforbundet...tror jeg. Turen i seg selv tok en times tid og foregikk ihovedsak på motorvei, så plutselig svingte vi av opp mellom små hus og skjul, og plutselig var vi liksom på landet? Når vi så svingte opp mot skolen lurte jeg på om B. var klar over hvilken townshipskole vi faktisk skulle til? Et ganske stort murbygg som så både rent, flott og nytt ut, med skiltet "Andrew Zondo Pre Primary School" hengende på veggen. Ikke helt hva jeg hadde forventet etter samtalen med B. og spesielt ikke etter å ha set filmen "Safe House" med Ryan Renolds! den utspiller seg i Cape Town faktisk og flere av scenene skal visstnok være i en township...ikke denne townshippen hvertfall! Men nok om det. Damen fra utdanningsforbundet, ja om det var derfra hun var da, ønsket oss velkommen og før vi visste ordet av det så hadde det kommet enda en dame til fra utdanningsforbundet(?)! Hadde så lyst til å møte jentene fra "Noway!", som de uttaler det her, sa hun! Hyggelig!

Vi ble tatt med inn på skolen og fikk hilse på rektoren, en liten(som i kort, type høy dverg?)korpulent mann, med lang rygg og korte bein. Han virkelig SER deg inn i øynene når han prater, noe som gjør at jeg følte meg som en liten førsteklassing igjen. Det var til tider litt ubehagelig å ha intens øyekontakt, men samtalen var god! Meget trivelig mann som etter min mening har uttalelser som tyder på at vi deler noen meninger når det kommer til synet på barn og barndom. Han kunne fortelle at skolen går fra Grade R(klassen før 1. kl) og opp til 7. klasse, per dags dato har det 2046 barn på skolen. Skolen åpnet i 2007 og kostet 7 millioner Rand å bygge. I Grade R, som vi skal være hos denne uken, går det 240 barn fordelt på to klasserom. Galskap tenker du, ja galskap tenker jeg og! Det er alt for mange barn vet du, sa rektoren, vi får ikke nok "en til en" tid med hver enkelt barn og det er vanselig å oppdage lærevansker tidlig slik vi egentlig ønsker. Men samtidig så får barna en bedre tilværelse, siden de får gå på skole isteden for å bare drive dank. Mange av barna har ikke foreldre, mat eller ordentlige hjem heller vet du, fortsatte rektoren. Jeg ristet forsiktig på hodet og øynene kunne nok ha blitt beskrevet som triste. Så derfor har vi et kjøkken her på skolen, som daglig lager mat slik at alle barna får spist ordentlig og kanskje nok til å ta med litt hjem også. Vi ønsker det beste for barna, de er fremtiden vår.

Han hadde mye bra å komme med, uten tvil! Det er så fint å høre, synes jeg! Etter denne samtalen med rektor ble vi vist klasserommet "vårt", jeg og Cathrine delte klasserom. Gleden og åpenheten barna og de voksne viste oss er fantastisk, det er vanskelig å beskrive egentlig. Her kommer jeg fra rike Norge, som egentlig klager for mye, selv om jeg har alt jeg trenger til en klasse med rundt 120 barn som lever i fattigdom, uten foreldre, uten noe særlig mat og allikevel tar de mot meg med åpne armer. De smiler, ler, holder meg i hånden, vil sitte fanget, vil vise at de kan å danse, at de kan å skrive...you name it! Her snakker vi små barn store gleder, sånn på ordentlig. Jeg får så innmari lyst til å gi de alt de trenger, men vet at det ikke lar seg gjøre uten penger :( Hei det rimet! Jaja, men det jeg kan gi er av meg selv. Jeg kan være tilgjengelig, jeg kan høre og se på hva de vil fortelle eller vise, jeg kan holde en hånd eller åpne fanget for omsorg. Jeg kan gjøre så utrolig masse, men det er kortsiktig og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for barna i det lange løp isteden!

Idag hadde vi vår andre dag og fikk en kjapp omvisning på skolens område før vi trasket avgårde til klassen "vår". denne dagen var lik gårsdagen, fyllt til randen av sang, dans og aktiviteter som skriving og matematikk. De jobber målrettet med læring her, det er bra sikkert. Kanskje fordi veien mot et godt liv er utdanning?

Ja, ja. Skal prøve å få skrevet litt mer under uken, nå vil jeg helst bare legge meg under dyna å lese litt! Jada, du leste rett! Dyna faktisk! Det er ganske kjølig her på kveldene nå og spesielt om nettene. Hvordan det skal gå for meg når jeg kommer hjem er et mysterium...! :)

Savner dere alle masse masse masse!

Varme klemmer fra Sør Afrika