Hjem, kjære hjem!

Igår kom jeg hjem. Reisen var lang, men det gjorde ingenting når jeg kom hjem til verdens herligste familie! Slik var det... Lørdagen føltes lang, mest fordi flyet til Dubai ikke gikk før kl 18:40. Dagne ble brukt til siste rest av pakking, sjekke vekt på kofferter, pakke om, rydde leilighet, vaske sengtøy, spise litt og levering av leiebil. Når man våkner sånn type før solen har stått opp og ligger til man ikke klarer å ligge mer, og når klokken ikke er mer enn 7 når man faktisk står opp så kan man kanskje ikke forvente annet enn at dagen føles lang? Etter at vi hadde levert leiebilen så trasket jeg og Cathrine strandpromenaden tilbake til leiligheten, en siste gang.Tenk at vi har bodd her i 3 måneder, tenkte jeg. Herremin! Det føltes ganske uvirkelig at vi nå skulle forlate dette stedet, men jeg kan ikke påstå at jeg var særlig trist. Nei, inni magen flakset det sommerfugler på størrelse med ørner. Det som var ganske kjipt var at det fortsatt gjensto mange timer før jeg faktisk kom hjem. Men, men tenkte jeg da. Kvart over tre kom Barry, en meget snill og hyggelig mann fra universitet som jeg tror jeg har skrevet om før(?), med bil og tilhenger. Det var nødvendig med tilhenger. Bilen var ikke den største jeg har sett og ikke spør meg hva slags bil det var, den var sølvfarget og det er alt jeg vet. Fire jenter, fire kofferter, fire håndbaggasjer pluss fire vesker. Tror ikke jeg lyver når jeg sier at den totale vekten på all baggasjen havnet på over 130-140 kg. Vi var ganske spente på reaksjoner når vi skulle sjekke inn. Vi fikk sagt hade til Barry, som ønsket oss god tur, før vi dro med oss alt inn til innsjekking. På tross av overvekt så fikk vi alle sjekket inn uten å betale så mye som en krone og vel gjennom sikkerhetskontrollen var vi klare for litt mat. Når det endelig ble tide for å gå ombord i flyet var jeg trøtt og håpet om en natts søvn på turen til Dubai var stor, men den ble ikke innfridd. Det positive var at jeg hvertfall fikk sett en god del filmer og lest litt. Sammenlagt sovetid havnet på under to timer, noe som resulterte i en magatrøtt og kanskje litt småsur Marit i Dubai. Kunne kanskje ha vært verre? I Dubai ble det starbucks kaffe mocha og kjøp av sånn nakkepute til neste flytur, mot København. Turen til København ble bedre, fikk sovet noen timer i tillegg til enda flere filmer og litt lesing. Spiste gjorde vi med jevne mellomrom, da de på Emirates har trua på jevnlig servering av god mat og annet. Ikke helt feil det altså! Vel i Købehavn tenkte jeg at tiden kom til å snegle seg avgårde, men til min overraskelse så gikk tiden fort og før jeg visste ordet av det så satt vi på turens siste fly mot Værnes. For min del betydde det mot Jonas, Emma og Morten. Også denne turden gikk radig, sov 20 minutter og fikk lest litt før vi plutselig så snødekte fjell og fjorder strekke seg ut under oss. Snart var det tid for landing og sommerfuglene gikk amok i magen, virkelig amok. Prøvde å huske å puste, da jeg visste at det fortsatt skulle ta litt tid å komme seg inn på flyplassen, ta en liten runde på tax-free og vente på baggasjen. Alt dette fikk jeg gjort unna på under 15 minutter og jeg ble gledelig overrasket da baggasjen kom raskere enn forventet. Så var det bare å dra det med seg mot utgangen...snart skulle jeg få se, klemme og nusse på noen av de jeg har savnet mest de siste tre månedene. No offence altså, jeg har savnet hele familien min(dere vet hvem dere er), men dette måtte bli det første virkelige høydepunktet på gjenforeningene etter hjemkomst. Når jeg kom ut så jeg først bare ukjente, før jeg snudde meg mot høyre og fikk se Jonas, Emma og Morten sitte på en rekke stoler ved veggen. Slapp alt jeg hadde og sto bare å så på de. Tiden sto stille. Så virkelig SÅ vi hverandre og jubelen sto i taket, den sørget Jonas og Emma for. Jeg satte meg bare ned på huk og prøvde å holde tårene tilbake jeg. Møtte blikket til Morten og kjente at nå hadde jeg virkelig kommet hjem. Ut fra mine observasjoner så tror jeg han følte det samme. Så begynte klemmekalaset, egentlig så hadde det nok aldri sluttet om ikke jeg hadde foreslått at vi skulle bevege oss mot bilen og at vi kunne klemme mer når vi hadde kommet hjem hjem. Ferdig klemmet så sørget Emma for den lille trillekofferten, mens både hun og Jonas spurte gjentatte ganger om gaver. Så glade var de for å få meg hjem, ha ha. Før vi gikk ut til bilen ventet vi på Cathrine, slik at jeg fikk gitt henne en ordentlig hade klem og sagt takk for turen. Så dro vi hjem. Hjemme ble det gavedryss, klemming og mat. Jeg tuller ikke når jeg sier at lykken var fullkommen når jeg fikk hjemmebakt brød med brunost og et kaldt glass melk til. For ikke å snakke om å sove i egen seng. Tullete av lykke. Sov bedre enn jeg har gjort på tre måneder, null tull. Så, her ender reisen og derfor også bloggen. Til alle som har lest den, takk for følget! Varme klemmer fra Viggja <3

Siste innlegg fra Sør Afrika...

Er det virkelig sant, at dette blir mitt siste innlegg fra Sør Afrika? Det ser jammen slik ut for imorgen setter jeg kursen hjemover mot kaldere breddegrader! Det er jammen en merkelig følelse å sitte med, om to dager er jeg hjemme igjen. Under hele oppholdet så har jeg hatt stunder hvor det har føltes ut som tiden enten har stått stille eller gått fort, nå føles det bare ut som om tiden har rast avgårde! Har jeg virkelig vært borte i 3 måneder? Gleden er stor når jeg idag har hatt min siste treningsøkt, solt meg noen timer og pakket ferdig kofferten. Det eneste som gjenstår nå er en herlig middag med Cathrine ikveld! De andre to jentene skal ivei å tattovere seg de, nemlig. Det er også en måte å huske oppholdet på :) Igår dro jeg og Cathrine på Northlands for et siste adjø. Når vi kom dit, etter å ha vært borte fra de i 9 uker, så føltes det litt som å komme hjem. Ble så godt kjent med barna, lærerne og til og med foreldrene på den korte tiden vi var der! Vi ble godt mottatt med klemmer og kyss på kinnet, lærerne hadde til og med baket til ære for oss! Barna var ute å lekte når vi kom og det første barnet jeg traff på i gangen på tur til uteområdet var ei jente fra "min" klasse. Hun kikket på meg en gang og så en gang til, før hun kom løpende mot meg og sa "Det er DU!". Hun lok hånden min og veiledet meg ut blant resten av barna og flere kom strømmende til. Det er noe med det at man gjerne knytter sterkere båndt til noen av barna og en av disse små som jeg fikk et ekstra godt forhold til kom løpende over hele lekeplassen og ropte "MAAAAAARRITT!!". Hun krøp opp i fanget mitt og ga meg en bamseklem. Det er vanskelig å ikke bli rørt når så mange barn viser så stor glede over å treffe deg igjen, så det var nesten enda vanskeligere å si hade når vi skulle dra herfra idag enn når vi var ferdige med praksisen vår her for 9 uker siden. Lærerne ba oss holde kontakten, gjentatte ganger, og det lovde vi at vi skulle. :) Så kjørte vi videre til Pietermaritzburg for å treffe Meghan for siste gang før hjemreise. Hun er en fantastisk herlig jente som vi har fått god kontakt med og vi ble enige om at dette ikke ble hade. Kontakten skal pleies! Det beste er at Meghan kommer til Trondheim i slutten på Juni og at vi da MÅÅ treffes, gjensidig enighet her. Turen tilbake til Durban tok lengre tid enn "vanlig" pga. masse kø, men vel framme hentet vi de andre to jentene før vi dro på kinopremieren til "The Avengers". Terningkast: 5. Hvis man liker superhelter(hvem gjør ikke det liksom...), action og litt kjærlighet midt oppi det hele så er dette en film verdt å se! Nei, nå skal jeg og Cathrine ta en siste tur opp til Gateway hvor Cathrine skal se på sko og kanskje tar vi en kopp kaffe eller en diger is før vi kjører tilbake til leiligheten og gjør siste innspurt med praksisrapporten? Til alle der hjemme, snart sees vi!! Gleder meg veldig veldig veeeeeeldig til det!! Varme klemmer fra Sør Afrika

Onsdag, torsdag, fredag, hjemreise!!

"uppe med tuppen" so to speak. Våkner sykt tidlig, selv om vi nå teknisk sett har fri helt til vi reiser hjem. Klokken 6:29 slo jeg opp øynene mine og i samme øyeblikk som jeg gjorde det skjønte jeg at det var like greit å stå opp. Betyr det at man begynner å dra på årene når man ikke er trøtt lenger og våkner uthvilt halv sju? Idag våknet jeg til finfint vær, solen skinner ute og jeg skal bare innta en god frokost før jeg legger meg å soler noen timer. Jada! Jeg skal skrive på rapporten min også, men jeg har funnet det beste motivasjonssystemet! Hvis jeg ligger å soler først, til jeg går lei, så føles det liksom ikke så ille ut å sette seg å skrive etterpå. Logisk? I would say so. Klarer bare å ligge i ro og sole en begrenset tid, kan bli noen timer, men ikke hele dagen! Good for me. I kveld skal vi ut å spise middag med rektor Dan og noen andre fra universitetet, de andre vet vi ikke hvem er, for dette er noe Dan har stelt i stand. Det blir trivelig å spise god mat og konversere om oppholdet og annet. I morgen blir det full dag. Vi skal sole/skrive rapport, besøke Northlands(skolen vi var på først) og Cathrine & jeg skal kjøre til PieterMaritzburg for å ta en kaffe med Meghan(avskjedskaffe...). Ser for meg at dagen kommer til å gå fort :D Fredag går nok mest sannsynlig med til pakking. Rapporten skriver seg ike selv, så jeg må sikker file litt på den også. For ikke snakke om sole! Er det fint vær så er det nesten obligatorisk å sole hvertfall LITT. Dette regner jeg dere der hjemme sier dere enig i :) Forresten, jeg skrev et langt innleg igår om de siste dagene på Claire Ellis Brown og alt, men det forsvant ut i cyberspace og ble aldri sett igjen. Siden det må nevnes så skriver jeg litt mer kortfattet om det n isteden da, to make up for lost...innlegg? Igår var det bare jeg og Cathrine som var på skolen, de andre to hadde studiedag. Vi fikk vist frem den digitale fortellingen vi satt sammen av bildre, utsagn og ting barna laget sammen med oss under forrige ukes prosjekt. Når vi viste den til den blå gruppen sto jubelen i taket, det var så morsomt å se hvordan barna med smil på munnen lykkelig konstaterte at de så seg selv eller ting de hadde laget! Vi var heldige, etter mye om og men med kabler og installering, å fikk vist dette ved hjelp av prosjektor. Alle de andre barna og lærerne fikk også en filmvisning, pluss at vi brente filmen på cd til de. Det var både vemodig og godt å si hade til alle. Tenk at man blir så knyttet til nye mennesker så fort. Barna hadde "kramkalas" med meg og det var nesten så jeg måtte tørke en tåre eller to, det er ikke å lyve om. Jeg er lettrørt til tider, ja det er jeg. En av sangene de sang til meg var "I love you, you love me. We're a happy family, with a one big hug and a kiss from me to you, won't you say you love me too!" mens de sang dette hadde jeg nesten hele barnegruppen i klynge rundt meg. Ja, de er herlige disse barna. Men nok om det. Nå skal det inntas frokost og soltaket finnes. Sees om noen dager folkens, I'm coming home! Varme klemmer fra Sør Afrika

Nedtelling...

Det første som skal blogges om er post. Idag kikket jeg i postkassen, det er jo en vanlig ting å gjøre tenker du sikkert nå, men siden jeg ikke forventer post når vi er her nede i Afrika så gjøres dette ikke daglig. Se for deg gleden når jeg innser at ett av to brev i postkassen er adressert til meg! Først må det hoppes og danses litt, dette med rimelig støle bein etter en hard treningsøkt og gåtur hjem, så må det tenkes. Hvem har sendt meg brev? Jeg snur og ser på baksiden, brevet kom fra Ler. Dere som kjenner familien til meg og Morten skjønner sikkert allerede nå hvam som har sendt brevet. Usikker på om avsenderen ønsker å bli navngitt på nett skriver jeg bare slik: kjære avsender! Brevet ditt var dagens store glede! Jeg liker i utgangspunktet å få brev, men det å få brev når man er så langt unna familie og venner betyr ufattelig mye mer. Tusen tusen takk!

Så, dette var en fantastisk måte å komme "hjem" til leiligheten på og humøret mitt har vært upåklagelig helt siden jeg åpnet postkassen! Nå håper jeg det holder i seg den kommende uken, slik at dagene går fort og jeg snart får gå ombord i flyet som skal ta meg hjem! Men før det skjer så må det blogges litt om hverdagslige ting, here goes!

Da har vi snart gjennomført enda en uke til i praksis, imorgen er siste dagen for uken og prosjektet jeg og Cathrine holder på med nå. Vi er tilbake på Claire Ellis Brown, ja vi var tilbake der på mandag da og gjensynsgleden var stor! Husket stort sett alle navnene til barna og de husket oss, uansett hvor vi går kommer det barn og gir oss klemmer eller vil holde hånden vår. Praksis er ikke så verst altså! Det blir litt trist å takke for oss over helgen, men det gledes at det nærmer seg hjemreise. NEDTELLING!! Cathrine og jeg snakket om det igår og fant ut at min metode å regne dagene mot hjemreise på var best. Slik gjøres det: Siden det idag er torsdag så telles ikke den dagen og siden vi reiser på lørdagen i neste uke så telles ikke den dagen heller, det er jo bare logisk! Den dagen går så fort allikevel! Så sånn får man lurt unna noen dager! Hoho!

Idag har jeg og Cathrine vært på kino, igjen. Kinoen her er enorm, ikke bare i størrelse, men i pris også. Det koster altså R53, noe som tilsvarer 35-40 NOK. Og hvis du i tillegg kjøper en meny, altså popcorn, brus og sjokkis så havner du på R104 totalt, altså ca 75 NOK. Er ikke det fantastisk? Hele kinoopplevelsen for en pris som er billigere enn EN billett i Norge, hallo! Jaja. Vi så forresten "21 Jumpstreet" og anbefaler den til andre som ønsker seg en god latter, det hjelper å dra på kino sammen med noen som har like dårlig eller god humor som du selv!

Værmeldingen for uken før hjemreise er ikke lovende, mulighetene for at jeg blekner og kommer hjem like hvit som da jeg dro er der. Eller, kanskje ikke så ille da, men jaja. Vi har siste dagen i praksis på tirsdag, så er planen at vi skal innom Northlands på onsdag og dagene etter det går nok med til trening, soling og pakking!! Om 9 dager, på denne tiden, så er jeg ca 10000 meter opp i luften, meeeeget klar for å lande på værnes! Snart sees vi, kjempesnart!

Savner dere alle veldig mye og kan ikke få understreket det godt nok at snaaaaaart kommer jeg hjem!!!

Varme klemmer fra Sør Afrika

Ps. Jeg har selv sett at det er litt stavefeil her og der, dere skjønner, det går litt fort i svingene her når det blogges. Og bare så det er sagt, jeg orker ikke å korrekturlese innleggene, så feilene får dere bare leve med. HA! Ja, det var bare det. Savner dere fortsatt, klem!

Adjø Township

Igår hadde vi vår siste dag på Andrew Zondo Pre Primary School, som ligger ute i townshippen ved Amanzimtoti. Det var bare Cathrine og jeg, de andre jentene har vært dårlige siden onsdag. Startet dagen med assembly, alle barna samles i skolegården for å synge, be og motta beskjeder. Så trasket vi avgårde mot klasserommene våre, vi delte på oss og var i hver vår klasse idag. Idag, som de andre tre dagene, så storkoste jeg meg! Barna er tillitsfulle og søker gjerne kontakt, de fleste snakker zulu, så kommunikasjonen muntlig sett er ikke noe å skryte av. Men jeg har da tilegnet meg noen fraser som jeg har brukt på Andrew Zondo de dagene jeg har vært her. For eksempel så får jeg til å si hei, hvordan har du det, bare bra, sitt ned, stopp, sove, leke, synge, hva er navnet ditt, kom, ut, gå, barn og snille på zulu. Og ja, jeg har en jukselapp i lommen, sånn for sikkerhets skyld. Men det hjelper lite å ha zulu skrevet på en lappe, hvertfall om man ikke selv har skrevet uttalemåten på norsk under, for ordene uttales ikke slik de står skrevet! For eksempel Cula, som betyr synge, uttales ikke med C men en klikkelyd isteden for C...! Og Sove og leke skrives Dlala og Lala, som uttales vidt forskjellig de også...ut fra hvor man plaserer tungen henn! Men hvertfall, jeg skulle inderlig ønsket at vi kunne vært på denne skolen lengre enn fire dager. Hadde vi hatt tre uker eller mer så hadde jeg nok både snakket og forstått en god del mer zulu enn etter fire dager! Det hadde vært noe det! :)

Siden det var siste dagen vår så hadde rektor og assistent(kaller henne det, men tror hun har hovedansvaret for Grade R og jobber på kontoret)sørget for et avskjedsnummer til oss, en liten opptreden, som de så fint kalte det. Klokken elve gikk vi derfor til rektors kontor, der vi fint måtte sitte og vente til vi ble hentet, barna holdt på med oppstilling eller noe. Ja ja, tenkte vi og satt der sammen med rektor og førte en samtale om utfordringer, barns skjebner og så videre. Plutselig hørte vi trommer. Ikke bare svak trommelyd, men trommelyd som vi kjenner fra vår egen feiring på 17. Mai...kjære meg. Hva skjer da lurte vi på? Rektor bare smilte og sa at vi måtte vente til vi ble hentet. Spenningen sitret i kroppen. Trommer.

Etter alt for lang ventetid, siden jeg nå begynte å bli så spent, ble vi hentet. Vi gikk ned til gaten og her måtte vi stå til vi ble hentet av drillpikene. Ja de var ikke drillpiker da, men de så likens ut, med kjoler i skinnende satin eller silke og med dansebevegelser i marsjform. Trommene dundret og jentene danset mens de gikk og vi skulle gå mellom de. Prøvde meg på dansetrinnene deres, men måtte leende gi opp. Vi ble guidet inn på skolegården igjen og synet som ventet oss der kunne ingen ha forberedt meg på. Der satt alle barna og jeg mener alle 2000 og noe barna rundt skolegården og i andre etasjen. På langsiden av plassen sto et bord og to stoler, det var plassen vår ble vi fortalt. Følte meg nesten som idol dommer. Her ble vi sittende i 1-1,5 time og foran oss utspilte seg dansenummer og sangnummer fortløpende. Opp til flere ganger hadde jeg tårer i øynene, det var utrolig rørende at de hadde ordnet dette for oss. Barna som opptråtte hadde sangstemmer og dansebevegelser fra en annen verden, nærmere bestemt afrika. Det var fantastisk å se på! Dere skal få se noen klipp når jeg kommer hjem, fikk filmet en god del før batteriet gikk tomt. Amatørfeil. De takket oss for at vi hadde tilbrakt uken sammen med de og vi mottok varme klemmer fra alle kanter, både barn og voksne. Vi takket i gjengjeld for at de hadde tatt så godt vare på oss og for det forrykende showet vi hadde fått!

På tur hjem snakket vi om showet, om menneskene og gleden. Tenk så heldige vi er. Dagen sluttet ikke der, neida! Vi dro, alle fire, på kino for å se "The hunger games". Den var bra den, men det kommer oppfølger(e). Så slutten var litt bob bob, men god nok underholdning på en fredagskveld! :)

Nå er det to uker til hjemreise, om to uker så har jeg kofferten pakket og er klar for å sette snuten hjemover. Klar som et egg faktisk. Savner dere alle masse, snart ses vi igjen!

Varme klemmer fra Sør Afrika

Township og pakke

Før jeg skriver noe som helt vil jeg takke Jonas og Emma og Trine for pakken jeg hentet ut på postkontoret ogår. Setter så stor pris på at dere har tatt dere bryet med å sende den ned hit! Ble alldeles overlykkelig! Kjempefint halsbånd og kortet ligger godt plantet under puta mi nå, you rock! <3

Dagene etter Cape Town gikk med til å sove, sole, spise litt og skrive rapport. I den rekkefølgen...men jeg har da fått gjort litt på rapporten :) Bedre enn ingenting tenker nå jeg! Igår hadde vi vår første dag på en Townshipskole og spenneingen var stor, ja omtrent like stor som forventningene kanskje? Vi hadde blitt fortalt at i Townshippen bodde de fattigste av de fattigste, flere barn var foreldreløse og skolene kunne være i noen kontainere på grunn av mangel av lokale. Det er jo ikke slik at jeg er glad for å at det finnes fattige mennesker, skulle jo helst ønske at alle hadde trygge hjem og med nok middler til å leve godt! Men vi ville jo gjerne se så mye som mulig under oppholdet vårt, så sånn ble det! Vi ble også advart eller kanskje mest i forberedelsens ånd at det kom til å lukte noe forferdelig, fordi i følge B.(en mann fra unversitetet) så vasket seg ikke fattig folk. Ja ja, tenkte vi. Vi vil jo veldig gjerne ha med oss denne opplevelsen, det setter perspektiv på ting.

Så vi la avgårde, kjørte bak en dame fra utdanningsforbundet...tror jeg. Turen i seg selv tok en times tid og foregikk ihovedsak på motorvei, så plutselig svingte vi av opp mellom små hus og skjul, og plutselig var vi liksom på landet? Når vi så svingte opp mot skolen lurte jeg på om B. var klar over hvilken townshipskole vi faktisk skulle til? Et ganske stort murbygg som så både rent, flott og nytt ut, med skiltet "Andrew Zondo Pre Primary School" hengende på veggen. Ikke helt hva jeg hadde forventet etter samtalen med B. og spesielt ikke etter å ha set filmen "Safe House" med Ryan Renolds! den utspiller seg i Cape Town faktisk og flere av scenene skal visstnok være i en township...ikke denne townshippen hvertfall! Men nok om det. Damen fra utdanningsforbundet, ja om det var derfra hun var da, ønsket oss velkommen og før vi visste ordet av det så hadde det kommet enda en dame til fra utdanningsforbundet(?)! Hadde så lyst til å møte jentene fra "Noway!", som de uttaler det her, sa hun! Hyggelig!

Vi ble tatt med inn på skolen og fikk hilse på rektoren, en liten(som i kort, type høy dverg?)korpulent mann, med lang rygg og korte bein. Han virkelig SER deg inn i øynene når han prater, noe som gjør at jeg følte meg som en liten førsteklassing igjen. Det var til tider litt ubehagelig å ha intens øyekontakt, men samtalen var god! Meget trivelig mann som etter min mening har uttalelser som tyder på at vi deler noen meninger når det kommer til synet på barn og barndom. Han kunne fortelle at skolen går fra Grade R(klassen før 1. kl) og opp til 7. klasse, per dags dato har det 2046 barn på skolen. Skolen åpnet i 2007 og kostet 7 millioner Rand å bygge. I Grade R, som vi skal være hos denne uken, går det 240 barn fordelt på to klasserom. Galskap tenker du, ja galskap tenker jeg og! Det er alt for mange barn vet du, sa rektoren, vi får ikke nok "en til en" tid med hver enkelt barn og det er vanselig å oppdage lærevansker tidlig slik vi egentlig ønsker. Men samtidig så får barna en bedre tilværelse, siden de får gå på skole isteden for å bare drive dank. Mange av barna har ikke foreldre, mat eller ordentlige hjem heller vet du, fortsatte rektoren. Jeg ristet forsiktig på hodet og øynene kunne nok ha blitt beskrevet som triste. Så derfor har vi et kjøkken her på skolen, som daglig lager mat slik at alle barna får spist ordentlig og kanskje nok til å ta med litt hjem også. Vi ønsker det beste for barna, de er fremtiden vår.

Han hadde mye bra å komme med, uten tvil! Det er så fint å høre, synes jeg! Etter denne samtalen med rektor ble vi vist klasserommet "vårt", jeg og Cathrine delte klasserom. Gleden og åpenheten barna og de voksne viste oss er fantastisk, det er vanskelig å beskrive egentlig. Her kommer jeg fra rike Norge, som egentlig klager for mye, selv om jeg har alt jeg trenger til en klasse med rundt 120 barn som lever i fattigdom, uten foreldre, uten noe særlig mat og allikevel tar de mot meg med åpne armer. De smiler, ler, holder meg i hånden, vil sitte fanget, vil vise at de kan å danse, at de kan å skrive...you name it! Her snakker vi små barn store gleder, sånn på ordentlig. Jeg får så innmari lyst til å gi de alt de trenger, men vet at det ikke lar seg gjøre uten penger :( Hei det rimet! Jaja, men det jeg kan gi er av meg selv. Jeg kan være tilgjengelig, jeg kan høre og se på hva de vil fortelle eller vise, jeg kan holde en hånd eller åpne fanget for omsorg. Jeg kan gjøre så utrolig masse, men det er kortsiktig og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for barna i det lange løp isteden!

Idag hadde vi vår andre dag og fikk en kjapp omvisning på skolens område før vi trasket avgårde til klassen "vår". denne dagen var lik gårsdagen, fyllt til randen av sang, dans og aktiviteter som skriving og matematikk. De jobber målrettet med læring her, det er bra sikkert. Kanskje fordi veien mot et godt liv er utdanning?

Ja, ja. Skal prøve å få skrevet litt mer under uken, nå vil jeg helst bare legge meg under dyna å lese litt! Jada, du leste rett! Dyna faktisk! Det er ganske kjølig her på kveldene nå og spesielt om nettene. Hvordan det skal gå for meg når jeg kommer hjem er et mysterium...! :)

Savner dere alle masse masse masse!

Varme klemmer fra Sør Afrika

Cape Town, dag 3, 4 og 5

Det hoper opp seg!

Dag tre bestemte vi oss for å dra bort til the waterfront og hive oss med en båt ut Robben Island, dette ble det ikke noe av da båtturene for dagen var utsolgt. Vi bestilte tur til Torsdag, da neste ledige plasser var å finne. Jaha, en helt tom dag da? Siden vi var veldig effektive de to første dagene i Cape Town var vi nå litt usikre på hva vi skulle finne på. Vi avirket først en times shopping, det er et stort og veldig eksklusivt senter dette her. Så ble vi enige om å kjøre en tur inn til sentrum i håp om å finne et stort marked vi hadde sett på busstouren dagen i forveien. Null stress, vi fant frem på første forsøk og uten GPS, sett der! Men markedet var ikke slik vi hadde håpet, null shopping ble gjort og vi trasket avgårde for å spise lunsj. Etter lunsj gikk vi til Castle of good hope og avvirket noen timer med omvisning mm her. Litt kultur skal vi klare tenkte vi!

Onsdag kveld hadde vi bestilt bord på Mama Africa nedi sentrumen, med oss hadde vi Meghan. Hun er i Cape Town i forbindelse med et bryllupp og ville gjerne møte oss til middag. Denne resturanten bugner over av afrikanske rytmer! Live musikk, kunst og farger.Ta en kikk: http://www.mamaafricarestaurant.co.za/en/
Kvelden må sis å være vellykket! Godt selskap, god mat og herlig musikk. Eter at vi hadde sagt hade til Meghan ble det en runde på meg og Cathrine før vi la inn årene og takket for oss.

Dag 4 var en sløv dag, det ble soling ved bassenget, lesing og avslapping :) En bedre middag ute, ved the Waterfront. Det er der det skjer!

Dag 5 begynte med en rundttur i bil, kjørte gjennom et vindistrikt like utenfor Cape Town, kjørte om Hout Bay og ned til Camps Bay. I Camps Bay ble det lunsj med utsikt over en hvit langstrakt strand med bølgesus som tilhørende musikk. Livet er ikke verst! Så satte vi kursen mot the waterfront, nå med billetter for hånden, og robben island neste! Turen utover tok 45 minutter og selve touren inne i fengselet og utenfor fengselet tok rundt 2. Guiden vår hadde selv sittet på Roben Island, som politisk fange, i 7 år hvis jeg ikke tar helt feil nå. Vi fikk se cellene og i en seksjon av fengselet hang fangenes egne historier og opplevelser i hver enkelt celle. Det var mange tøffe opplevelser og noen fine. Den mest berømte cellen var jo Nelson Mandelas, den fikk jeg også foreviget med kameraet. Men ingenting med den var annerledes enn noen andre celler, hvis man ser bort fra hvem som faktisk har sittet der 18 år av sitt liv. Båtturen tilbake ble nokså strabasiøs, det var bøølger nå nemlig...kanskje ikke veldig store for noen, men for meg så opplevdes de som stooore! Du vet sånn magasug du fikk når du var mindre, hvis du syklet skikkelig fort nedover en bakke? Eller aker nedover en bratt bakke, uansett alder? Ja sånn fikk jeg omtrent på hver bølge en periode av turen tilbake til fastlandet fra Robben Island. Skrekkblandet fryd vil jeg kalle opplevelsen, det var ikke så dumt å sette føttene på fast grunn igjen altså!

Middag ble innate like nedenfor hotellet, på en koselig italiensk eller spansk resturant. Var ikke særlig utpreget hvilken av delene det var, men vi tror en av de nevnte. God mat, god dessert og god service.

Etter noen få timers søvn våknet jeg av et lydnivå som ikke egner seg i en hotellkorridor, høy partyfaktor i vår etasje i natt. Klarte ikke å sovne, så her sitter jeg nå da :) Nå skal vi straks gå ned, sjekke ut og kjøre mot flyplassen. Selv om det har vært noen fine og fulle dager her i Cape Town så gleder jeg meg til å komme tilbake til Durban! Nå er det bare 2,5 uker igjen i praksis og noen ekstra dager på det før jeg skal hoppe på flyet som fører meg hjem igjen, DET gleder jeg meg til!! :D

Savner dere alle der hjemme, men snart ses vi!

Varme klemmer fra Cape Town <2

Cape Town, dag 2

Dagen startet bra, sov lengre enn vanlig og spiste god hotellfrokost. Kan det bli bedre? Joda, det kan det. Klarblåhimmel, sol og ja det glemte jeg nesten...jeg er i Cape Town! Dagen lå ny og ubrukt foran oss klar til å brukes på hva enn vi måtte ville bruke den på! Vi checket ut fra Hollow on the square for å checke inn på Ritz, slik planen var i utgangspunktet. Vi fikk parkert bilen, men ikke sjekket inn siden vi var tidlig ute. Vi trasket derfor avgårde bortover strandpromenaden, med "The waterfront" som mål. Herlig strøk ved havnen hvor det bugner over av butikker, resturanter og markedsboder. Her kan man like seg eller skal jeg si her likte jeg meg? Det gjorde jeg hvertfall! Vi vandret rundt litt før vi tok turen innom akvariumet, her så vi fisker av mange slag, pingviner, frokser og sel. Etter en enkel lunsj fant vi veien til tourbussene, her betalte vi og hoppet ombord. Etter en runde i sentrum og masse historie kjrte vi oppover mot Table Mountain, hvor jeg og Cathrine hoppet av for å ta cablecar til topps. DET var noe det. For en fantastisk fantastisk(to ganger fantastisk forterker vel betydningen?)utsikt det var, kan anbefales på det sterkeste! Vel nede igjen hoppet vi på enda en tourbus og hoppet ikke av før vi nærmet oss hotellet vårt. Her ble det tid til insjekking, internettsurfing og skype(Cathrine) før vi sjæsjet oss litt opp og bega oss ut til middag. Storkoste oss ved The waterfront nå også, herlig atmosfære og upåklagelig service!

Vel tilbake på hotellrommet kommer tankene, tenk at for 6 år siden på denne tiden så var jeg og Morten på St. Olavs Hospital, klare for å møte Jonas for aller første gang(utenfor magen). Tenk som tiden flyver! Kjenner det er litt vemodig at jeg ikke er hjemme på bursdagens hans, men tenker det vil komme mange flere hvor jeg skal være til stede!

Så, Kjære Jonas...håper du får en flott dag sammen med pappa, Emma og resten av familien vår! Mamma savner deg, ja hun savner i grunnen hele norge....men mest av alt deg, Emma og Pappa(jada, resten av familien også...dere vet hvem dere er!)!! Nå er det litt under 4 uker igjen...jeg teller dager til jeg møter dere igjen. Vi skypes imorgen tidlig vi, på dagen din!

Savnet er allerede gjort rede for, så da gjenstår det bare å si at jeg er glade i dere alle.

Varme klemmer fra Cape Town <3

Cape Town, dag 1

Enklere å skrive litt dag for dag enn å ta alt til slutt. Igår ankom vi Cape Town International Airport ca kl 20, tok noen timer å få baggasjen, lokalisere Hertz, finne bilen og komme seg på veien mot sentrum. Vi fant veien til hotellet ganske radig, men vel framme så fikk vi beskjeden om at hotellet hadde problemer med gjestene som egentlig skulle ha sjekket ut til vi kom. På grunn av dette hadde de oppgradert oss til et bedre hotell litt nærmere sentrum, så da la vi avgårde på veiene igjen og etter om og men kom vi oss frem til "Hollow on the square". Her balet vi litt med parkering, byen var nemmelig full av folk grunnet Jazz festival, men det ordner seg som alltid for snille piker. Rommet var flotters; stor dobbelseng, tv og herlig dusj! Siden vi ikke hadde spist på noen timer så trasket vi ned til resepsjonen for å høre hvor vi kunne gå for å få i oss litt mat og siden resturanten hadde stengt fikk vi selskap av en mann fra hotellet som fulgte oss til KFC og tilbake til hotellet igjen. Service sa du, jada! Vi ble liggende våkne å se på film, "due date", og sovnet ikke før klokken var tikket over ett.

Våknet allerede kl 7 og var klar for en ny dag. Først på planen sto frokost og du store så flott en buffe det var. Spiste mer enn jeg egentlig trengte, men det var jo så godt! Så bars det av gårdet mot Hout Bay og marked med mer. Markedet hadde vi blitt fortalt om i forkant, men kjørte oss på det mer enn at vi visste hvor det var. I et lagerbygg, helt nede ved sjøen, var det stappfullt av forskjellige skatter. Her koste jeg meg! Det ble et armbånd og en kopp te :) Videre kjørte vi om Chapmans peak, for en utsikt!! Cathrine knipset bilder i en fei, mens undertegnede satt bak rattet. På tur ned mot Cape of good hope + Cape Point kjørte vi innom Boulder beach for å se på Afrikanske pingviner. De var fine å se på de, bildebevis er sikret! Så kom vi oss ned til Cape of good hope(Kapp det gode håp) og Cape Point. Her var vi ikke alene, turiste i horder. For å ha det sagt, vi er IKKE turister. Vi vet jo at vi egentlig er det, men sammenlignet med alle andre som var der så kunne man trott vi var innfødde. Det er sant! Har aldri sett så mange gå bananas med kamera og posing som her, vi unngikk det så godt det gikk. Men noen poser må man stille opp på og de er foreviget med Cathrines kamera. Så det!

Veien tilbake gikk gjennom små havnebyer og fantastisk naturskjønne omgivelser! Før vi kjørte helt tilbake til hotellet parkerte vi langs veien ved kirstenbosch botanical gardens, tarsket mot inngangen og betalte for billetter til konsert som skulle finne sted inne i den botaniske hagen. Dette var også noe vi hadde blitt fortalt og jammen var vi glad vi husket det! familier, kjærestepar, vennegjennger og mange mange fler hadde funnet veien dit ikveld. Foran en stor scene satt mennesker på pledd med god mat og drikke klar for konsert, vi slo oss ned og nøt atmosfæren. Hovedbandet var et Sør Afrikansk band som hette Hot Water, herlige rytmer og bevegelser. Til ære for velden ble det kjøpt to cd'er, siden de ikke var å finne på itunes. Bare vent til jeg kommer hjem, dere skal nok måtte høre på de sammen med meg! :)

Vel tilbake på hotellet rundt åttetiden på kvelden ble det tid for en kjapp dusj før vi trasket ned til resturanten for middag. Maten var ikke å klage på! Nå sitter jeg godt platet i sengen med mac'en på fanget, ganske trøtt etter en lang dag, men veldig fornøyd. Imorgen er en ny dag og mulighetene er mange. Drister meg til å si at hvis man skal dra noe som helst sted i Sør Afrika så bør det bli Cape Town, med nydelig atmosfære, natur og mengder på mengder med muligheter rundt om. Bye, så mye som vi har sett så langt, er nydelig. Gleder meg til enda noen dager til her før siste del av praksis i Durban!

Savner dere alle veldig mye, mer og mer for hver dag faktisk! Tror jeg mentalt forbereder meg på hjemreise, men det kunne ikke gått fort nok. Under 4 uker igjen. Snart, snart kommer jeg hjem.

Varme klemmer fra Cape Town <3