Hjem, kjære hjem!

Igår kom jeg hjem. Reisen var lang, men det gjorde ingenting når jeg kom hjem til verdens herligste familie! Slik var det... Lørdagen føltes lang, mest fordi flyet til Dubai ikke gikk før kl 18:40. Dagne ble brukt til siste rest av pakking, sjekke vekt på kofferter, pakke om, rydde leilighet, vaske sengtøy, spise litt og levering av leiebil. Når man våkner sånn type før solen har stått opp og ligger til man ikke klarer å ligge mer, og når klokken ikke er mer enn 7 når man faktisk står opp så kan man kanskje ikke forvente annet enn at dagen føles lang? Etter at vi hadde levert leiebilen så trasket jeg og Cathrine strandpromenaden tilbake til leiligheten, en siste gang.Tenk at vi har bodd her i 3 måneder, tenkte jeg. Herremin! Det føltes ganske uvirkelig at vi nå skulle forlate dette stedet, men jeg kan ikke påstå at jeg var særlig trist. Nei, inni magen flakset det sommerfugler på størrelse med ørner. Det som var ganske kjipt var at det fortsatt gjensto mange timer før jeg faktisk kom hjem. Men, men tenkte jeg da. Kvart over tre kom Barry, en meget snill og hyggelig mann fra universitet som jeg tror jeg har skrevet om før(?), med bil og tilhenger. Det var nødvendig med tilhenger. Bilen var ikke den største jeg har sett og ikke spør meg hva slags bil det var, den var sølvfarget og det er alt jeg vet. Fire jenter, fire kofferter, fire håndbaggasjer pluss fire vesker. Tror ikke jeg lyver når jeg sier at den totale vekten på all baggasjen havnet på over 130-140 kg. Vi var ganske spente på reaksjoner når vi skulle sjekke inn. Vi fikk sagt hade til Barry, som ønsket oss god tur, før vi dro med oss alt inn til innsjekking. På tross av overvekt så fikk vi alle sjekket inn uten å betale så mye som en krone og vel gjennom sikkerhetskontrollen var vi klare for litt mat. Når det endelig ble tide for å gå ombord i flyet var jeg trøtt og håpet om en natts søvn på turen til Dubai var stor, men den ble ikke innfridd. Det positive var at jeg hvertfall fikk sett en god del filmer og lest litt. Sammenlagt sovetid havnet på under to timer, noe som resulterte i en magatrøtt og kanskje litt småsur Marit i Dubai. Kunne kanskje ha vært verre? I Dubai ble det starbucks kaffe mocha og kjøp av sånn nakkepute til neste flytur, mot København. Turen til København ble bedre, fikk sovet noen timer i tillegg til enda flere filmer og litt lesing. Spiste gjorde vi med jevne mellomrom, da de på Emirates har trua på jevnlig servering av god mat og annet. Ikke helt feil det altså! Vel i Købehavn tenkte jeg at tiden kom til å snegle seg avgårde, men til min overraskelse så gikk tiden fort og før jeg visste ordet av det så satt vi på turens siste fly mot Værnes. For min del betydde det mot Jonas, Emma og Morten. Også denne turden gikk radig, sov 20 minutter og fikk lest litt før vi plutselig så snødekte fjell og fjorder strekke seg ut under oss. Snart var det tid for landing og sommerfuglene gikk amok i magen, virkelig amok. Prøvde å huske å puste, da jeg visste at det fortsatt skulle ta litt tid å komme seg inn på flyplassen, ta en liten runde på tax-free og vente på baggasjen. Alt dette fikk jeg gjort unna på under 15 minutter og jeg ble gledelig overrasket da baggasjen kom raskere enn forventet. Så var det bare å dra det med seg mot utgangen...snart skulle jeg få se, klemme og nusse på noen av de jeg har savnet mest de siste tre månedene. No offence altså, jeg har savnet hele familien min(dere vet hvem dere er), men dette måtte bli det første virkelige høydepunktet på gjenforeningene etter hjemkomst. Når jeg kom ut så jeg først bare ukjente, før jeg snudde meg mot høyre og fikk se Jonas, Emma og Morten sitte på en rekke stoler ved veggen. Slapp alt jeg hadde og sto bare å så på de. Tiden sto stille. Så virkelig SÅ vi hverandre og jubelen sto i taket, den sørget Jonas og Emma for. Jeg satte meg bare ned på huk og prøvde å holde tårene tilbake jeg. Møtte blikket til Morten og kjente at nå hadde jeg virkelig kommet hjem. Ut fra mine observasjoner så tror jeg han følte det samme. Så begynte klemmekalaset, egentlig så hadde det nok aldri sluttet om ikke jeg hadde foreslått at vi skulle bevege oss mot bilen og at vi kunne klemme mer når vi hadde kommet hjem hjem. Ferdig klemmet så sørget Emma for den lille trillekofferten, mens både hun og Jonas spurte gjentatte ganger om gaver. Så glade var de for å få meg hjem, ha ha. Før vi gikk ut til bilen ventet vi på Cathrine, slik at jeg fikk gitt henne en ordentlig hade klem og sagt takk for turen. Så dro vi hjem. Hjemme ble det gavedryss, klemming og mat. Jeg tuller ikke når jeg sier at lykken var fullkommen når jeg fikk hjemmebakt brød med brunost og et kaldt glass melk til. For ikke å snakke om å sove i egen seng. Tullete av lykke. Sov bedre enn jeg har gjort på tre måneder, null tull. Så, her ender reisen og derfor også bloggen. Til alle som har lest den, takk for følget! Varme klemmer fra Viggja <3