Enda en uke har gått...

Denne uken begynte med at vi hadde vår første dag på Clair Ellis Brown Pre-primary school, som ligger mer inne i Durban, omgitt av høye bygninger og mye trafikk. Vi ble fortalt at området rundt skolen ikke var det beste, med både prostutisjon og dop... bildet her viser kanskje akkurat dette.

"DOPE HOOD"

Bildet viser fortauet rett foran inngangen på skolen...

Men straks vi kom inn på skolen og møtte personale og barn så var det ikke mye som sa at den lå i et tvilsomt område av Durban, heller det motsatte. Dette er en tydelig fattigere skole enn Northlands, om man kan si det slik. Den har fire klasserom som er inndelt etter barnas alder, 3-6 år. Det er ca 90 barn pr dags dato og det merkes :) Det er så merkelig at barn bare strømmer til å bare tar oss til seg uten å kjenne oss. Tillit. Denne skolens barn består nesten bare av svarte barn, barn med hovedsaklig zulu-talende foreldre. Noen få barn kommer fra andre land, som Kongo, Zimbawe eller Kenya. Merker at språk kan være både en barriere og en berikelse, alt etter hvordan man ser det. Vi ble fordelt på to klasser, slik at vi sammen fikk oppleve den første uken sammen med barn og voksne. Cathrine og jeg begynte hos 4-åringene og en lærer som har undervist i snart 40 år. Hun er litt av en dame, kjenner jeg kan bli litt småsprø av enkelte utsagn til tider, men mesteparten av tiden er hun utrolig trivelig og vil mer enn gjerne dele av sin erfaring med oss. Hun virker genuint interessert i hva vi har å komme med, det gleder meg.

Rektoren på skolen skal fungere som vår praksislærer under oppholdet her og har jobbet ved skolen i 16 år. Hun holder på med en mastergrad som går på språk og virker veldig interessert i kompetanseheving. Første inntrykket er at hun like gjerne kunne ha jobbet i en norsk barnehage, fordi hennes syn på barn og barndom samsvarer mye med det synet vi har. I norge har vi krav på veiledning gjennom praksis og vi var spente på om det lot seg gjennomføre her, men jada! Hun ville ha ukentlige refleksjonsmøter med oss og vi var ønsket å delta på både planleggingsmøter og refleksjonsmøter sammen med resten av personalgruppen. Dette LIIIKER jeg!

Barna er nydelige, de er tillitsfulle og åpne. Men det er mange utfordringer, det er barn som ikke snakker godt engelsk og det er barn som ikke snakker engelsk i det heletatt! Men jeg er fast bestemt på å stå på, kommunikasjon er ikke bare verbalt, men kroppslig. Barn er kroppslige og det merkes i måten vi kommuniserer på her! Barna kommer fra et mangfold av hjem og flere har opplevd å vokse opp med aleneforeldre, skilte foreldre eller besteforeldre. Mange av barna har i tillegg opplevd eller opplever vold og misbruk av mange slag i hjemmet, dette er den vanskelige biten. Man føler seg både hjelpesløs og overflødig, men det beste vi kan gjøre er å være tilstede for barna og være trygge, gode voksne for de i perioden vi er her. Har allerede fått et hjertebarn i barnegruppen vi har hatt denne uken, det er ei jente, hun observerer i hovedsak andre barn i lek, svarer ikke på tiltale og prater ikke selv heller. Men bare etter 5 dager sammen med oss merker jeg at hun er interessert i både meg og cathrine, jeg har sittet ved siden av henne under måltid eller aktiviteter. Roser og oppmuntrer og tar henne med meg i lek når vi er ute. Hun søker seg til oss i den forstand at hun holder seg i nærheten av oss, nikker og innimellom svarer oss når vi spør om noe, stille og forsiktig. Vi er spente på utviklingen hennes i perioden vi er der. Læreren vår er flink til å irettesette barna og bare i løpet av denne uken merker vi forandring i barnegruppen som jeg antar har med oss å gjøre, vi er flinke til å rose barna både når de hjelper hverandre og når de deler leker eller slikt. Dette har også læreren vår begynt å gjøre.

Torsdag var vi med på en utflykt til Mitchell Park, hele skolen tok plass inne i EN buss og det var en spennende opplevelse. Barna satt både to og fire i bredden, ingen seler og musikken flommet i høytalerne. Barna lo, sang og danset der de satt og stemningen var høy. Parken var stor, med eget område med inhegninger hvor vi så på dyr av mange slag. Lekeparken skapte mersom lykkerus hos de fleste barna og det toppet seg når en apekatt hoppet ned fra et tre, spankulerte bort til et av bordene og rappet en matboks, klatret opp i et tre igjen og spiste maten som var i boksen før han kastet den tomme boksen ned til bakken. Jeg lo, barna lo og skolens vakt(ja de har dørvakt...)lo så magen disset. Herregud, det var morsomt. Bussturen hjem var hakket roligere enn turen dit, mange av barna var trøtte, men det ble allikevel latter og sang. Dette var en herlig dag!

Uken har gått ganske sakte, men mye tror jeg har med å gjøre at dette er en ny skole, nye barn og nytt personale å bli kjent med. Det er vanskelig å ikke sammenligne den med Northlands, hvor jeg trivdes utrolig godt, men jeg tror at det blir en givende og flott praksis her også!

Nå er det fredag og jeg & Cathrine er hjemme å koser oss alene mens de andre to er på shoppingrunde, vi har spist nydelig mat(laget av oss begge) og skal straks skru på tv'n for å se film. Imorgen skal vi til Moses Mahbida stadioen på marked, her håper vi å finne masse fint som vi kan ta med oss hjem! Vi skal også på rugbykamp, min aller første ever! Det eneste jeg vet er at det er Durbans hjemmelag som spiller, The Sharks. Dette blir spennende!!

På søndag har vi planer om å besøke en krokodillepark som i tillegg til krokodiller tilbyr et møte med en zulu-landsby, zulumat og tradisjonell zuludansing. Dette gleder jeg meg veldig til! Søndagen antas å avsluttes med en gudstjeneste i en av kirkene i nærheten av leiligheten, vi er nysgjerrige på hvordan det foregår her og om noen dager så vet vi :)

Dette ble egentlig et ganske kort innlegg i forhold til hvor mye jeg egentlig kunne ha skrevet, men det er faktisk fredag og nå skal vi slappe resten av kvelden ;)

Håper alle hjemme har det bra, savner dere mer for hver dag som går. Men med Cathrine som roomie så klarer jeg meg godt! :)

Varme klemmer fra Sør Afrika <3

Noen flere bilder fra uken som har gått... :)